Linn Charlotte Klund fra Marker og kjæresten Paul Lübbe fra Tyskland er i gang med sitt store eventyr – en jordomseiling i seilbåt.
For Grenselands nye leserkrets vil vi først innlede med en oppsummering av reisa vår. Ideen bak det hele begynte sommeren 2011 da vi oppdaga at vi begge hadde en drøm om å dra på langtur. Da vi få dager senere ble et par, var det avgjort – jordomseiling skulle det bli.
Veien fra fantasi til reell planlegging var kort, og høsten 2012 gikk vi til innkjøp av en 34-fots norskbygget seilbåt som vi døpte «Amanda-Trabanthea». Et drøyt år senere gikk det offisielle startskuddet for turen. Med start i Skjeberg gikk det etappevis nedover gjennom Europa, hvor vi på tampen av høsten blant annet la den engelske kanal og den beryktede Biscayabukta under kjølen før vi ankom solfylte Gran Canaria. Der kunne forberedelsene til Atlanterhavskryssingen begynne.
Tre uker til Barbados
Etter tre ukers seilas satte vi stive sjøbein på Barbados og avla så naboøya Trinidad et lengre besøk, før det for alvor ble øyloffing i Karibien. Fargerike firfisler, syngende trefrosker og andre eksotiske dyr ble en del av hverdagen, og maten ble ofte tilberedt på bål på stranda, med selvfanga fisk eller hummer og fargerike frukter og grønnsaker på menyen. Opplevelsene var nye og mange; snorkling på vrak, safari i regnskogen, vandring i ruinene etter et vulkanutbrudd og prøvesmaking av hjemmelaga iguanstek og levende termitter.
Mange hindringer
Med en tretti år gammel båt og mye utstyr og tekniske duppeditter som skal samkjøres, har det vært endel hindringer på veien. Hele tre ganger har «Amanda» vært på land, senest i Trinidad for å reparere hullet i skroget som det viste seg at den første eieren hadde pådratt båten etter en grunnstøting. Rigg og seil har blitt bytta komplett, og etter flere omganger med reparasjoner både på den nordlige og sørlige halvkule, følte vi oss omsider godt forberedt på turen ut i Stillehavet.
Generalprøven på tvers av det Karibiske Hav begynte lovende, før stort og smått av utstyr på løpendende bånd gikk i stykker. Når robuste stålrør, som skal holde evig, ryker tvers av, tyder det ikke bare på at rekka, men at rubbel og bitt av grunnkonstruksjonen burde byttes ut. Vi har hverken tid, råd eller motivasjon til å reparere i det uendelige og syns i grunnen at vi har investert nok i båten til at hun skulle tåle noen støyter, men Poseidon har tydeligvis overtaket på henne.
Landkrabber
Vi konstaterte at båten var for gammel og slitt til å kunne hamle opp med Stillehavets krefter og tyfoner av en annen dimensjon. I lys av dette tok turen en ny vending, og istedenfor Australia og utallige palmeøyer, som vi hadde fått en rikelig dose av, bestemte vi oss for å ta en nærmere titt på Mellom- og Sør-Amerika. I Guatemala kom vi over en passende Jeep, hvor vi bygde en praktisk klappseng-løsning i baksetet og stuet inn de viktigste eiendelene. Det var duket for Argentina tur-retur!
Fortsatt mye ugjort
Selv om vi må nøye oss med halve jorda rundt kommer vi kun til å kvitte oss med bilen og ikke med båten. Når roadtrip’n er omme, har vi fortsatt mye på programmet; øyene på utsida av Honduras, Mexico, Cuba og Bahamas-øyene, for å nevne noe. Så står Azorene for tur, og tilbake på europeisk territorium har vi lyst til både Caledonian Channel og Middelhavet. En annen alternativ jordomseilingsrute vi også har vurdert er gjennom Panamakanalen, over til Hawaii, så Alaska og deretter langsmed den amerikanske kysten og tilbake gjennom kanalen.
Bilen holder
Så langt har ikke bilen bydd på en tiendedel av problemene som var en del av hverdagen ombord, og hittil har vi tilbakelagt El Salvador og Honduras og i tillegg tilbrakt noen dager ved den nicaraguanske Stillehavskysten. Nå gikk turen videre til landets største innsjø der det ifølge kartet skulle befinne seg en nasjonalpark langs strandlinja, noe som etter vår vurdering hørtes midt i blinken ut.
Fra hovedveien snodde den evinnelige grusveien seg forbi små landsbyer og vernet natur, og flere ganger måtte vi vike for en flokk kuer som tydeligvis følte seg hjemme midt i veien.
Vel framme ved vannkanten, etter en times kjøring, hadde vi forventa oss et avsidesliggende naturparadis. Isteden ble vi møtt av en horde frittløpende kuer og hunder, og langs stranda lå flere gårder og småbruk. Neste strek i regninga var den kraftige pålandsvinden fra sjøen, som gjorde det vanskelig både å lage mat og sette opp telt.
Vennlighet
Velkomsten vi fikk var det derimot ikke noe å si på. Familien på fire kom tællende ned til oss med kost og spade og hjalp oss å ordne i stand både telt- og bålplass. I utgangspunktet hadde vi sett oss ut et brukbart sted i ly av buskene, men nå var gode råd fra lommekjente gull verdt. Takket være de omtenksomme beboerne slapp vi nå å hamle opp med innpåslitne moskitos natta lang.
Kveldens hovedattraksjon skulle bli den sjarmerende, lille grisen deres, som utrolig nok lød navnet sitt. Med store øyne var vi vitne til at den kvekket til og pilte hjem til bingen da husbonden ropte på den. Morgenen etter fikk vi til og med servert en kanne rykende varm kaffe, og i vårt stille sinn var vi nå overbeviste. Alle advarslene mot tyver, banditter og korrupte politister til tross, de godhjertede menneskene var heldigvis i overtall.
Inntrykket ble forsterket et par dager senere, da bonden på et lokalt småbruk nærmest tryglet oss om å slå opp teltet på tomta hans fremfor nede ved veidumpa, som rundt midnatt var trafikkert av en gjeng tvilsomme ungdommer på vei hjem fra jobb. Da vi på morgenkvisten ville gi noen sedler i betaling, så vi hvordan de faktisk levde; mor, far og tre barn bodde i et blikkskur med jordgulv på en eiendom inngjerda i piggtråd og med noen få høner løpende rundt. Til tross for de enkle kårene ville de ikke høre snakk om noen betaling og nektet å ta imot en eneste corona.
Hengekøyehovedstad
Før vi fortsatte turen sørover besøkte vi kolonialbyen Masaya, men denne gang var det ikke arkitekturen som lokket oss, derimot var det en spesiell suvenir. Dette er nemlig hengekøyehovedstaden over alle, og byen kan skilte med det største utvalget i Mellom-Amerika når det kommer til solide og komfortable eksemplarer. På flere tusen kvadrat huser markedet boder på rekke og rad, som i tillegg til de vanlige suvenirene selger hengekøyer i alle slags størrelser, farger og fasonger. Slettes ikke lett å bestemme seg, men etter halvannen times leting og utprøving satt vi igjen med to køyer som en vakker dag kommer til å gjøre seg fint på terrassen hjemme i Norge, og ikke minst sørge for et behagelig tilfluktssted der vi kan mimre tilbake til turen.
Rundturen i Nicaragua var et tilbakelagt kapittel, og nå måtte vi få opp dampen siden vi visste lite om hvor stor pågangen var på fergeekspressen mellom Panama og Colombia – vår eneste mulighet til å krysse grensa, som ligger midt i et regnskogbelte uten infrastruktur.
Med kundeservicetelefonen kom vi ingen vei, så vi bestemte oss for å dra til Colón så fort som mulig for å ordne passasjen på stedet. Selv om dagene nå gikk med til å kjøre lengst mulige strekninger, ønsket vi selvsagt også se noe av landene. Derfor lette vi etter spennende plasser vi kunne campe og fikk oss på den måten en ordentlig dose off-road, tropisk skog, hav og bading. Ikke minst var det tøft å ha muligheten til å bade i to verdenshav i løpet av én og samme dag.
Mer tragisk var det derimot da vi presterte å kjøre på en høne som plutselig kom flyende foran bilen. Har du noen gang sett en høne fly? Det hadde i alle fall ikke vi. Skal love vi var paffe da det kraftige smellet ble etterfulgt av et fyrverkei av fjær og et ødelagt blinklys.
Regnskogen
Fra å ha ferdes i tørre strøk i flere uker fikk vi i Costa Rica for første gang nærkontakt med regnskogen. Nok en gang ville vi tilbringe natta i en nasjonalpark, nærmere bestemt La Amistad, som ligger tett på kysten sørøst i landet.
Fornøyde fant vi en lomme langs den smale grusveien, men idyllen varte ikke lenge, for her skulle vi for alvor erfare hva som ligger i navnet regnskog. Etter bare noen minutter overtok tordenbrøl og øspøsregn for naturens livlige ape- og fuglesymfoni, og brått ble den støvtørre veien forvandlet til en bekk.
Det varte og rakk, og da ventetida omsider tok slutt og horisonten klarnet opp, var det på høy tid å blåse liv i bålet før mørket falt på. Selv om det var varmt og fuktig i lufta, kunne vi bare glemme å slå opp teltet nå som sjansen for å bli overraska av et nytt skybrudd så til de grader var tilstedeværende.
Politibesøk
Da senga i bilen var redd, og vi skulle til med matlagingen, fikk vi høytidelig besøk av politiet. Før de rakk å si noe, unnskyldte vi oss for å ha slått opp leir og tent bål, men det var ikke dette de satte foten ned på. Isteden påpekte de at rasteplassen var alt annet enn trygg, og for en gangs skyld dreide det seg ikke om en advarsel mot ranere, en gjenganger som vi på en måte hadde blitt vant til. Den største trusselen blant bilpendlerne og de ville dyrene i naturreservatet var panteren. Denne var ikke til å spøke med. Altså hadde vi ikke noe annet valg enn å samle pick-pakket vårt og lete etter en ny plass i nærheten av forskningsstasjonen som befant seg noen kilometer lenger inne i bushen.
Etter å ha sagt oss fornøyd med et hjørne av en skogkant, er det forlengst mørkt, men heldigvis lar regnet vente på seg til vi har fått krøpet under dyna i den hjemmesnekrede køya som for første gang skulle erstatte teltet. Grensa til Panama er ikke langt unna, og neste dag er det klart for vårt femte latinamerikanske land, før vi skal legge det enorme søramerikanske kontinentet under lupen.
Linn Charlotte og Paul
