I mai 1956 lå Petter Bakke på Styggemyr til sengs. Han var 84 år gammel og hadde skrantet sterkt den siste tiden. Familien følte at tiden var inne til en forsonende samtale med presten. Noe Petter sa seg enig i.
Eilif Mosbæk, tekst
Plassen Styggemyr var i 1956 intet enkelt småbruk å finne fram til. Beliggenhet: Nebba, sydøst i Øymark. Tett ved svenskegrensen og inntil sjøen Stora Lee. Kun en skrøpelig kjerrevei ledet inn til den enkle stua fra en bratt kleiv i nord. Gode gangstier førte derimot inn fra flere hold og ble oftest benyttet av familiens egne medlemmer.
Presten Torbjørn Riise-Hansen hadde sitt tilhold på embetets gård i Aremark. Begge bygdene Øymark og Aremark har siden 1837 delt på sogneprestembetet. Forklaringen lå i Øymarks rolle som kommunalt anneks til hovedsognet. Dette opphørte ved amtets beslutning i 1902.Fra 1903 var Øymark egen kommune fram til sammenslutningen med Rødenes i 1964.
Petter Bakkes eldste sønn Eivind jobbet på denne tiden i Saugbrugsforeningens tjeneste ved Otteidkanalen. Selv bodde han på stedet Gysbu, hvor tømmer fra 1957 ble fraktet med lastebilfra Stora Lee til Botn. Han pleiet god kontakt med Styggemyr-folket via lettbåt over til Nebba i sommerhalvåret. Om vinteren var isen god å ty til.
«Gamle Erik»
Når så presten antyder tidspunkt for sin ankomst til sitt sognebarn, allierer Eivind seg med Andreas Berger, bestyreren av kanalen. En motorisert lettbåt til enklere tømmerslepoppdrag ligger ved kjerratopptrekket i østre Otteid. «Isnes» er fartøyets klingende navn og henter sin framdrift fra en motor med såkalt kuletenning. Først igangsatt var disse dønn pålitelige og ofte brukt i fiskeflåten før dieselens inntreden. «Isnes» hadde ved enkelte lunefulle innfall pådratt seg det mindre gloriøse navn «Gamle Erik». Det var denne farkosten Eivind chartret for presteseilasen.
Med putrende motor i gang og presten vel plassert på tofta seiler de ut og krysser fjordarmen for landing i Nilsvik på Nebba. Anført av Eivind starter vandringen opp til Torgrimsbotjern, deretter inn i dyp granskog og omsider fram til Styggemyr. Mor Mabel har som seg hør og bør blant joviale og gjestfrie bygdeborgere disket opp med hva huset har å by på til enkel servering.
Riise-Hansen fortsetter deretter med sitt offisielle oppdrag. Gode ord utveksles menneskene imellom i den vesle stua, og snart er de to karene på hjemvei. «Isnes» er velvilligheten selv denne dagen, og snart lander de trygt ved sagbruket på Østre Otteid. Presten går fra borde og takker for godt følge og fin seilas. Nå snur Eivind seg mot presten og lunt kommer tilbakemeldingen:
«Presten er sekkertent’e klar over’t, men nå kan’nskryte tå’ å ha seila me’ sjølvæste’ Gamle Erik».
Kilder:
Vandrehistorie fra fløtningsepoken ved Otteidkanalen.
Gårds og slektshistorie for Øymark.
