Da transitten til Panama var overstått, satsa vi på å ha havnebyen Colón innen rekkevidde i løpet av to dager. En tidsplan som, etter den firefelts brede motorveien på motsatt side av grensa å dømme, ikke var urealistisk.
Brått ble asfalten bytta ut med en langstrakt grusvei omringa av bulldosere og veivesen i full aktivitet. Men det vi trodde var et forbigående prosjekt tok ingen ende. Dette måtte vel være verdens lengste veiarbeid!
Panamerikansk highway
Regjeringen hadde tydeligvis besluttet å bygge ut halvparten av den panamerikanske highway’en mellom grensa og Panama City til én sammenhengende, flerfelts motorvei og iverksatt arbeidere fra land og strand for å påbegynne arbeidet parallelt langs hele strekningen – rundt 150 kilometer på rappen!
Manglende skilting gjorde at vi mista orienteringen, noe som igjen bød på utfordringer ettersom vi egentlig hadde sett oss ut et overnattingssted ved Stillehavskysten. Da vi ved solnedgangens anmarsj svingte av ved en avkjørsel, skulle det ta nærmere en halv time før vi fant noen som hadde såpass peiling at de kunne vise oss på kartet hvor vi var og informere om at (asfalt)veien vi ferdes på ikke var avmerka.
Farlige Colón
Langtekkelig veiarbeid til tross, forbløffende nok rakk vi fram til Colón neste ettermiddag – gangsterbyen som regnes som en av Mellom-Amerikas desidert farligste. Her er gjengkriminaliteten skyhøy, og bortsett fra de nødvendige formalitetene i forbindelse med ferga, prøvde vi derfor å unngå sentrum så godt det lot seg gjøre. Politistasjonen, som skulle ta seg av bilsjekk og eventuelle heftelser, lå imidlertid midt i det verste strøket, men både vi og bilen kom oss helskinna igjennom. Resten av grensebyråkratiet var til tider en tålmodighetsprøve, og da vi omsider stod med billettene i hånda, var det en stor lettelse. Med tanke på at vi ankom torsdag på overtid (etter vanlig kontortid i Norge å regne) var det nesten for godt til å være sant at vi hadde unnagjort papirmølla og fått plass på avgangen som skulle gå førstkommende mandag. Og ennå hadde vi tid til overs, som nå skulle brukes til å se Panamakanalen på nært hold.
Panamakanalen
Synet av de digre skipene, som i tur og orden ble geleidet inn i kanalens sluser av taubåter og deretter eskortert gjennom de trange kamrene ved hjelp av lokomotiver, var ganske så fengende. Linn Charlotte endte opp med å være flue på veggen to dager på rad. Paul ville på sin side bruke søndagen til en tur innom nasjonalparken og hadde sin strid med å velge hvilke av jungelens veier han skulle ta. Helst ville han utforske alle.
Ekspedisjonsfølelsen ble forsterka mens han bak rattet på Jeep’en kjempa mot tett vegetasjon midt i ingenmannsland og overvant digre hull i veien for så plutselig å måtte snu på grunn av et tre som sperra videre ferdsel. Apebrøl og eksotisk fuglesang fylte lufta, og idet han snudde fikk han øye på den største og mest fargerike edderkoppen han noensinne har sett. Til tross for at edderkopp langt fra er favorittdyret, var dette eksemplaret for spesielt til ikke å ta en nøyere titt.
Slutten av turen ble markert med et bad på en av de fineste strendene på hele turen, og da vi satt ved bålet om kvelden, var det plenty å fortelle om det bortgjemte naturparadiset på den andre siden av bommen, en bom vi dagen før ikke engang visste at det var lov å passere.
Ferge til Colombia
Etterpå gjaldt det å komme seg i køya ettersom vi neste morgen måtte tidlig opp. Klokka åtte skulle vi være på plass i havna for ikke å gå glipp av ferga over til Columbia. Det skulle bli en særdeles lang dag i solsteken før vi mer enn tolv timer senere endelig kunne kaste loss. Mesteparten av tida gikk med til venting og saktegående køer, med innslag av politiinspeksjon, kaffepauser og besøk av tollere med narkohund. Forsinkelsen skyldtes en seilbåt med den minst kurante ankringsplassen som kan tenkes – bare noen titalls meter foran baugen på ferga i farvannet som skilte containerhavna fra fergekaia. Mannskapet lot vente på seg, og dermed fikk vi god tid til å beskue solnedgangen over Colón, fra toppdekket sammen med de andre bilistene.
Foruten to av det beskjedne antallet på ni (!) biler som skulle være med ferga, var alle roadtrippere, eller «overlanders», som det visstnok heter, slik som oss. Fra Italia, Tyskland, Australia, Polen, Irland, Wales og Argentina. Alle hadde selvfølgelig massevis av erfaringer og tips å dele, og tida fløy så altfor fort. Vi skulle nesten ønske at overfarten hadde tatt en dag ekstra. Ikke minst fordi det var så schönt å være på havet igjen og ikke se annet enn glitrende vann. Da vi nærmet oss havna i Cartagena, var det et litt annet syn enn forventa som møtte oss. I følge flere seilere vi hadde møtt, skulle byen være kjempekoselig og båtfolkets ultimate drøm. Førsteinntrykket minnet i stedet om en billig kopi av Florida, med skyskrapere random plassert, palmer og luksusyachter.
Sjarmerende Cartagena
Etter hvert ble vi imidlertid vennligere innstilt til byen, som viste seg å ha trivelige bydeler med bygninger fra kolonialtiden og en sjarmerende gamleby. Selv om man ikke kunne bade på ankringsplassen på grunn av forurensning, var det mange hyggelige naboer på de andre båtene. Vi hadde nemlig inntatt seilertilværelsen igjen og mønstret på båten til en kompis som vi møtte under vår første sesong i Karibien.
Nå var det duket for en omfattende dugnad ombord på den stilige Colin Archer’en, som hadde ligget ubrukt i bukta i to år og fått en god dose storm og uvær. Den forrige eieren hadde riktig nok pusset den opp innvendig, men deler av skrogets originale treverk var gjennområttent. Masta, baugsprydet, rorpinnen og deler av dekket bestod av tre og skrek etter en real overhaling eller i verste fall komplett utskiftning. I tillegg stod en rekke andre punkter på «to do»-lista, og motivasjonen vår var seiltur når det meste var på stell. Men veien dit var ennå lang, og mens vi hadde sjansen, ville vi jo se oss litt om i området også.
Slavebyen Palenque
Dermed ble det søndagstur til Palenque, byen som ikke bare ligger geografisk, men også sosiologisk og kulturelt adskilt fra omverdenen. I den tidligere slavebyen har ikke hverdagslivet forandret seg merkbart siden byen ble grunnlagt, sett bort i fra at innbyggerne ikke lenger må arbeide under tvang. Riktig nok har tradisjonelle klesdrakter måttet vike for en mer moderne klesstil, men mennesker og dyr lever fortsatt side om side, under stråtak og uten motoriserte kjøretøy. Risikoen for å kræsje med en gris er stor, siden de til en hver tid ferdes fritt på veien, slik som gåsemor og hennes åtte unger. Selv om gule potetgullposer lyser opp i butikken på hjørnet, dominerer tradisjonelle retter og hjemmebakst. Her er det kortreist mat som gjelder, og en stødig señora med fruktfatet på hodet er et uspektakulært syn. I motsetning til colombianere flest, som tenderer mot mulattfarget eller relativt lys hud, er disse blide, imøtekommende innbyggerne mørke i huden, slik som deres forfedre som ble fraktet fra Afrika for å tjenestegjøre for conquistadorene. I dagens moderniserte Colombia lever de temmelig isolert fra sine landsmenn, men utstråler en livsglede og tilfredshet som er mangelvare i mange samfunn.
En tidsreise
Noen turer på kryss og tvers av byen ble det også i løpet av ukene med båtrelaterte sysler. Beveget man seg bort fra området der amerikanske investorer overgikk hverandre i det som så ut som et forsøk på å nå opp til ozonlaget, var det som å reise tilbake i tid. I gamlebyen hersket en rolig stemning og pastellfargede koloniale bygninger med elegante finesser prydet gatene. På dagtid var det liv og røre i kafeer, museer og gallerier, mens musikere og gateselgere stod på kveldstid for underholdning og framvisning av lokalt håndverk. Ikke en bil var å se, og ville man komme seg fra A til B uten å måtte ta beina fatt, var det hestedrosje som gjaldt.
Cartagenas vel bevarte perle var innrammet av en langstrakt bymur, som etter overgangen til fredelige tider ikke har annen funksjon enn å avgrense gamlebyen fra havet og nabokvartalene. Langs kystlinja kunne man spasere – eller der det var nødvendig balansere – på toppen for å få et bedre overblikk over den kontrastfylte byen. Etter at den korte skumringen hadde overtatt for 40 grader i solsteken og arbeidsdagen var over, gikk turen ofte til den kulturelle møteplassen. Torvet, med navnet Trinidad, bød på en salig blanding av akrobater, engasjerte tilskuere, forskjellige lokale godsaker og gatemat og fremfor alt musikk, dans og moro.
Endelig seilas igjen
De viktigste prosjektene var i boks, og tiden var endelig kommet for å teste ut båten på seilasen som skulle bli den aller første for hennes nye eiere. Ikke bare det, men også seilerdebut for skipperens kone Maggie. Og med frisk bris dominert av voldsomme vindkast ble det trygt sagt en flying start. Vi nøt å være tilbake i vante omgivelser, og det var en deilig følelse da vinden tok fatt i det digre storseilet og kjølvannet begynte å skumme under hekken. Medvinden tok oss til Isla de Tierra Bomba, hvor vi etter litt kamp mot den trå kjettingen fikk ankra opp i en bukt der det gynga helt vilt. Lunsj ombord og utforskning av øya stod på programmet, før vi vendte snuta tilbake. Nå var vi selvfølgelig spente på hvordan tilbaketuren i motvind ville utarte seg. Båten var like lang som vår, men hakket bredere og komplett annerledes utrusta. Med sin gammeldagse gaffelrigg, samt hampetau og taljer i stedet for vinsjer, minnet dette om en ordentlig skuteseilas. Forskjellen var at denne treklossen var vesentlig treigere. Imidlertid viste den fjorten tonn tunge, kompakte kutteren seg å være bedre egnet til å krysse med enn antatt. Utfordringen var bare å holde den på stø kurs idet vindens krefter halte og dro og prøvde å presse den over på sida. Den relativt spede rorpinnen skulle holde hele skuta i sjakk, noe som ikke var enkelt for styrmannen. Men både båt og mannskap bestod prøven med glans, og da vi var tilbake på ankringsplassen, var alle i fyr og flamme.
Linn Charlotte og Paul
