Om noen boplass bærer navnet med rette; ja vel, da er dette stedet. Styggemyr. Klemt inne med en høy ås mot syd og nord. Mellom dem en bekk som tar et midlertidig opphold i et sumplandskap rett utenfor våningshuset. Et lite tjern er resultatet, før bekken sildrer videre mot sydvest. Boligen, et laftebyggmuligens fra1700-tallet, har tre rom. Det største er på femten kvadratmeter.
Eilif Mosbæk, tekst
Med en åpen grue på veggen mellom rommene bringes en lunhet inn i stua. Ute et redskapsskur, pluss vedbod og gammeldass. Et staselig tuntre har sugd næring fra sistnevntes etterlatenskaper.Granskogen har tidligere stått tett og tung like inn mot tunet og stien inn til plassen. For om lag ti år siden ble området et sletthugstfelt.
Familie på sju
På tidlig 1900-tall er stedet hjem for en familie på sju medlemmer. Tre gutter: Olaf, Leif og Eivind og to jenter: Inger og Berit. Pluss mor Mabel og far Petter. De kaller seg Bakke.
Petter Bakke var fra Bakken østre Otteid. Øistein Hansen fortalte en gang om deltakelsen i Petters 80 års lag i 1952.
Mor Mabelvar av svensk herkomst og var født Melby. Hun kom fra Blomskog i Värmland. Mabels mor het Alma Kylin og bosatte seg i Melby/Østkroken iAremark.
Berit var en ypperlig tegner og laget gode skisser av dyr og mennesker. Hun fikk sterk anerkjennelse av lærer Johnsen på Solbakken skole i Otteid. Lærer Olav Ulstein på Ørje ga henne også anerkjennelse for tegningene.
Maling ble en kjær hobby for søsteren Inger, og flere bilder viser visstnok Styggemyr og omegn fra ulike vinkler. I dag er bildene spredd blant ulike familiemedlemmer. Hos Bodil Larsen på Ørje finnes fremdeles prov på Ingers ferdigheter.
Noen plassbeskrivelse finnes ikke vedrørende Styggemyr og det er få, om noen, gjenlevende til å informere.Kanskje har området hatt litt beiteland for ei ku eller to og et mål eller to til potetsetting. En gris hørte selvsagt også til. Høns løp kaklende over tunet.C-vitaminbehovet ble dekket av en bugnende grønnsakåker. Skogen, Stora Lee og Torgrimsbotjernene har sikkert i tillegg vært gode forrådskamre.
Skogsdrift og fløting
Etter hvert som guttene vokste opp, ble skogsdrift om vinteren og fløting om sommeren, med Otteid som hovedbase, gode og sikre arbeidsplasser.
Sundsdalen ved Stora Lee var helårsbolig for Leif, før han flyttet til Ørje på 80-tallet. Eivind flyttet til Botten i Otteid hvor han bosatte seg. Berit ble gift og bosatt i Skåne.
Styggemyr’n
Personen vi vier oppmerksomhet i denne beretningen er Olaf. Han fikk etter hvert tilnavnet «Styggemyr’n».
På 1920- og 30-tallet var Nebba et avsides og avskjermet område i Øymark. Båstnäs og Väng i Sverige, men helst Otteid med sine landhandlerier både i øst og vest, var oaser av liv og virksomhet for «villmarkingene». Tømmeraktiviteten brakte liv og velstand til de små, grå stuer, og utallige er de historier som verserte mellom kunder og kremmerne Gunnengen på «østre» og Torgrimsbo’n på «vestre».
Axel Iversens stiftelsesmøte av skogsarbeidere i «Skog og Land» forårsaket evig uforsonlig tilstand med Saugbrugsforeningens styrer på Otteid, O. Berger, bosatt på Gråbøl. Axel måtte forlate arbeidsplassen på Otteid, men dyktighet skaffet ham umiddelbar ansettelse i Aremark.
Ordet «sosialist» var bannlyst i bondesamfunnet. Med Wall Street krasjen i 1929 og alt hva den medførte, falt også lange skygger inn over norske lokalsamfunn. Men tømmertrafikken flyter fortsatt, med en viss avmatning i våre distrikter.
«Rottefangerne» ute i Europa får sin avlegger i Norge. Folkeforføreren Quisling legger grunnlaget for det verdensomspennende navn for nasjonsforræder. Ett ligger fast i dette usalige regimet: Advarselen mot Bolsjevikfaren.
Olaf drar til Finland
Så braker det løs i Finland. Unggutten Olaf melder seg til tjeneste. Ikke så mye av politisk overbevisning. Mer i trass og ungdommelig utferdstrang. Født i 1920 blir han som alle 17-18 åringer blankt avvist. Stor skuffelse og tilbake til skogssamfunnet.
Gnister på ulike hold ute i Europa bringer infernoet stadig nærmere. Når så de første bombeflyene raser over tretoppene i aprildagene 1940, vekkes igjen bolsjevikfrykten. Propagandamaskinen maler for fullt, og deler av bondesamfunnet øyner at befrielsen er tilhånds. Eventyreren Olaf melder seg til tjeneste for divisjon Nordland, og han blir antatt.
Via ulike oppsamlingsplasser i Norge og Sverige blir skandinavisk ungdom etter hvert satt under tysk befal og sendt til Østfronten.Noen beskrivelse av overfallet på Polen, Hviterussland og Ukraina skal vi ikke forsøke oss på. Om en film, blant mange, kan formidle noe av hva som skjedde; ta med deg russiske «Gå og Se!»
Etter hvert samler feltmarskalk Paulus styrker fra blant andre Tyskland, Norge og Balkan til utmattelseskrig mot russerne ved Leningrad. Vår unge Olaf Bakke – Styggemyr’n» er deltager.
«Feiglinge nordmenn»
Under beleiringen går kasernelivet sin gang, og tyske soldater forlyster seg med å terge sine nordiske medkombatanter: «Norske soldater er feige», uttrykkes det.
Stedet er smia i kaserneområdet. Olaf har plutselig et sprenglegeme, en handgranat, uten detonator (noe de øvrige ikke ser) i neven, griper resolutt en øks i umiddelbar nærhet og med ambolt som hoggestabbe kløyver han gjenstanden i to, vender øksa i neven og truer med å la øksehammeren klaske i den ene av sprengstoffdelene. De tapre tyske soldater har under seansen rømt åstedet i vill uorden.
Olaf ble ikke oftere konfrontert med feighets-stempel.
Skutt gjennom hodet
Så inntreffer hva som uunngåelig er soldatens lodd: Drep eller bli drept.Fru Fortuna har bistått så langt, men under patrulje og på vakt i skyttergrav, er ansiktet i et ubevoktet øyeblikk udekket. Bevissthetsmørket faller, og flere uker senere våkner Olaf på tysk militærlasarett. Kula har rammet like ved neserota, passert gjennom kraniet like under hjernekista og gått ut i nakkeregionen.Som ved et under restituerer han raskt, og han følger sin avdeling videre til fronten øst for Finland. Her er trefningene på sitt mest intense, og Olaf blir syk. Han sendes i ambulanse til Narvik. Her blir han langtidspasient.
Soldatkarrieren er avsluttet. Han blir dekorert i horisontalen. Rekonvalesenten returneres «nachHeimat».
Straffarbeid
Etter den tyske kapitulasjonen blir Olaf stilt for retten og dømt til fem års straffarbeid.
Med glimt i øyet underviser han sine medfanger i hvordan man med hendene fanger og steker en mus i avskåret blikkboks over primus. Historien sier intet om «delikatessen» ble fortært. Men undertegnede finner det slett ikke umulig. I 1970 tok en hiker plass i min bil fra grenseovergangen ved Dresden mot Tjekkoslovakia. Av samtalen som fant sted, ble spørsmålet stilt til passasjeren om hva han og medfangene hadde ernært seg på i russisk krigsfangenskap etter krigen. «Ratten mein herr, Ratten!»
Ingen flere spørsmål falt om temaet.
Tilbake til Styggemyr
Etter sonet straff vendte Olaf tilbake til Styggemyr hvor han tilbrakte resten av sitt liv.
Kanskje var krigsopplevelser medvirkende årsak til urasjonell adferd de følgende årene. Bråsinne og tiltagende drikkfeldighet var i hvert fall noen av resultatene.
Det fortelles at mor Mabel en kveldstund sitter med lappetøyved grua. Olaf har plukket fram en Luger som pusses og fingres med. Et skuddgår av, og prosjektilet rammer et stolben under morer som deiser i golvet!
Lokalkunnskapene om skog og mark er upåklagelige, og spilljakt på tiur og orrfugl om våren, tross forbudet, blir vanlig praksis. Det fortelles at anmerkninger hos lensmannen på ulike forhold blir forsøkt glattet over med en nyskutt fugl ved personlig visitt. Lensmann Lislegaard hadde hytte ved Stora Lee.
På tidlig 1950-tall erindrer de mer alderstegne at drosjebua i Ørje sentrum ble totalrasert en høstnatt. Som avslutning på berserkergangen røsket vår senere ulykkelige venn løs etasjeovnen fra veggen, bar den mot lukket vindu og kylte den ut så trefliser og glassbiter sprutet. Sterkt alkoholisert ble han tatt hånd om utpå formiddagen.
Harald «Spiker’n»Jensen ble ved et senere tilfelle spurt om å gi Olaf skyss til Rørvik. Hvilket han innvilger. Idet de nærmer seg avtalt droppsted, trekker Olaf kniv og truer med at ferden skal fortsette til Torgrimsbo. Veien videre var i dette tilfellet i dårlig forfatning, og Harald var i slett lune over denne oppførselen. Noen pyse har han heller aldri vært. Mer sint enn redd utbasunerer han: «Legg vekk kniven, jeg er ikke redd hverken deg eller kniven. Avtalen var hit til Rørvik. Pell deg ut!»
Olaf adlød og forsvant i nattemørket.
Spennende og mystisk
De senere år i livet er Olaf overlatt til eget selskap på Styggemyr. Noen utflukter foretas til Ørje på handletur. Slank skikkelse med skarpskårent ansikt og lett gange. Antrekket er dressjakke over tynn skjorte. Gabardinbukse stappet i nedbrettede gummistøvler og på ryggen Bergans meis. Sommer som vinter.
Det hviler noe spennende og mystisk over mannen. Kvikk røst og intelligente øyne avslører årvåkenhet. Han leser alt han kommer over. Vandringer og hva naturen har å by på forblir interessant. En tam abbor henter godsaker direkte fra hånda i gårdstjernet. Olaf plasker litt i vannet, og der er fisken!
Under steinhella inn til huset hadde en frosk funnet bolig et år. Den ble daglig foret med en pinne påført enten insekter eller forefallende naturherligheter.Sågar grevling, som de fleste skydde som pesten, fant veien til eget spiskammer.
Svintokse er danskenes betegnelse på denne karakteristiske skapningen og regnes som velsmakende kjøtt på ungdyr. Etter å ha skutt og flådd dyret, ble det godt utvannet i bekken like ved huset. Bekken hadde flerformålstilpasning, ikke kun klesvask.
Vinteren 1950-51 var ganske snørik og kald. Tømmertrafikken gikk livlig fra Styggemyrstykket til velta ved Nilsvik. Øistein Hansen var engasjert i kjøring og av praktiske årsaker enkelte dager innlosjert i skolestua ved Torgrimsbotjernet. Halfdan SootAarnæs var en av kjørekarene. En stall ved tjernet ble flyttet inntil skolestua. Etasjeovnen ble sprengladet med bjørkeved og kulden saktelig fordrevet fra det tidligere undervisningslokalet,som nå tjente som skogskoie.
En umiskjennelig lukt av gjær bredte seg ut fra vedskjulet. Olaf Bakke ble avslørt som laborant og hjemmebrentprodusent.
Halfdan, som var utdannet agronom, fikk invitasjon til jubileumstreff på Tomb jordbruksskole i Råde. Behovet for medbrakt flaskefor meldte seg, og Olafs laboratorium ble løsningen. Den ene profesjonen kan meget vel balansere den annen. Utrustet med totrepeglflasker av tvilsom kvalitet la Halfdan ut på langfart i vinterdagen, med hest og slede til Ørje. Derfra med buss og tog til destinasjonen.
Senere på vinteren hadde Olaf fått engasjement på tømmervelta ved Nilsvik.
Nok engang blandet frisk og god skogsavvirkningsluft seg med en tung odør av ubestemmelig opprinnelse. «Kom her å se!» Olaf vinket kjørelaget til innblikk bak velta. Der, kamuflert i stokkehaugen, sto dunken og putret lystelig på et velbrukt Høvik kokeapparat.
Enestående samhold
Både utenfor og innenfor vårt selvkonstruerte triangel hadde lokalsamfunnet gjennom generasjoner nytt godt av et enestående samhold. Ofte var det nok tilfellet i mange bygdesamfunn at mottoet: En for alle – alle for en, fikk stor gyldighet. Ulikt onnearbeid og almen helsetilstand blant innbyggerne stilte krav til berging av korn og rotvekster innen begrensede tidsintervaller.
Gårdsbruk og småbruk fra Sydeng-, Buer-, Eng og Rørvik/Nebbakroken kunne også vise til et blomstrende Frikirkesamfunn, sågar med eget kirkebygg, som innen sine rekker hadde en kjernetropp, representert ved Engsbråten-familien. En av dem, Trygve, hadde rollen som tømmermåler/merker og fulgte aktiviteten omkring Torgrimsbo gjennom ulike årstider.
Alene og opptatt med kalkulering av felt skog like ved Styggemyr, ble han ropt inn av Olaf. «Du må komme inn å eta nista di inne hos mæ!»
Av ren høflighet, men også med tanke på oppvarmede omgivelser, takket Trygve ja.Vel, på plass ved kjøkkenbordet like inntil den store grua som strålte av god vedvarme, tok han plass og åpnet nista. Olaf hadde nok også en brødbit på asjetten, men ved siden sto også en trepeglflaske med ubestemmelig innhold og et halvfylt kjøkkenglass. «Du får ta dæ et glass tå detta du au», fristet Olaf.
«Neitakk», svarte gjesten. «Du kjenner jo te’ mi mening om slike saker!
Olaf reiste seg, gikk bort til hjørneskapet, hentet en Luger pistol, la den på bordet og sa: «Nå eter vi og tar øssdrekke tel!»
Og slik ble det, selv om den bolde tømmermerker etter beste evne forsøkte å holde igjen. Uvant med slike væsker til nistefølge endte det som det måtte ende. Trygve ble på en snurr, med påfølgende uvelfølelser. Han forlot Styggmyr på ustøe ben og hadde sikkert øyefølge fra kjøkkenvinduet, med blandede inntrykk og reaksjoner fra huseier.
Trygve skal senere selv ha bekreftet episoden.
Felt av en sopp
Så skal da skoggangsmannen tilslutt falle for en av naturens lunefulle tilsynekomster. På sensommeren bugner skogen av bær og sopp. Midt blant velsmakende trompet- og traktekantareller, dukker det opp en og annen spiss giftslørsopp. Litt sviktende syn og ukritisk sortering, giftsoppen følger med til gryte eller panne. Resultatet er katastrofalt. Total nyresvikt.
Olaf får, noen dager etter inntak av elendigheten, sterke smerter, og via nabotelefon tilkalles hjelp. Halvt i ørske bringes han ombord i legehelikopter og uttaler senere: «Jæ trudde det var englæne som henta mæ, da døm hvitkledde kom og tok mæ med».
Noen uker etter Olafs hjemkomst fra sykehusopphold er Solfrid Moen og moren på skogstur i vakkert senhøstvær.
«Se, der sitter’n Olaf!», utbryter Solfrid.
Ganske riktig. På en tue sitter skogsvandreren. Nå med lukkede øyne – i evighetens favntak.
Kilder:
Boplasser i Nebba/Øymark
Bodil (Heed)Larsen, Ørje
Øistein Hansen, Ørje
Gårds- og slektshistorie for Øymark
Fotos av Olafs familie i Fotohistorisk Forum Markers arkiv
