Gjenglemt smalfilm fikk nytt liv etter 48 år.
Mye er fortalt og skrevet om raggarkulturen på 1960-tallet. Tiden da svensk økonomi skjøt fart som aldri før, jobbene sto og ventet på nye generasjoner arbeidstagere, og mye av ungdomskulturen ble flyttet ut i ungdommenes egne biler – der de oppholdt seg mye i påvente av egne hus og familieliv.
Kontrast og konflikt
Spesielt var kontrasten stor i forhold til den norske ungdomskulturen på samme tid. Norge var fremdeles preget av gjenoppbyggingen etter krigen, og norske ungdommer måtte pent klare seg med mindre penger i lommene. Til daglig ikke noe stort problem. Men det avstedkom enkelte bruduljer når de svenske ungdommene bestemte seg for å avlegge nabolandet en visitt – spesielt om formålet var å gjøre seg kjent med de norske jentene.
Svenskene var flinke til å organisere seg, og hvert lille lokalsamfunn lot til å ha sin egen raggar-klubb med eget klubbemblem, gjerne påsydd jakkene og klistret på bilene. Alt etter inspirasjon fra ungdomsgjengene i USA. For Amerika og den amerikanske kulturen var forbildet – og det startet med bilene.
Helst V8-motor
Bilene skulle være store og amerikanske, og helst med V8-motor. Heldigvis for svenskene hadde amerikanske luksusbiler solgt godt i hele tiden etter krigen, så tilgangen på bruktbiler til overkommelig pris var stor. I Norge var det stikk motsatt – bilsalget ble ikke frigitt etter krigen før i oktober 1960, så det som var å oppdrive av bruktbiler var stort sett utslitte, enkle bruksbiler. Mange av dem av østblokk-fabrikat, importert under rasjoneringen i bytte mot norsk fisk. Det ga liten status i møte med svenskenes dollarglis.
Raggare fra Åmål
Blant de mer organiserte raggarklubbene i grensetraktene var Åmål-klubben «Road Vikings». De holdt seg gjerne i området fra Åmål og oppover via Säffle og Årjäng til Arvika, der de møttes i helgene og festet med likesinnede.
Men de dro også på lengre turer. Og det er de skurrete, falmede bildene fra en av disse turene som nylig har blitt en skikkelig «hit» på internett.
– Vi var ofte i Norge. Vanligvis kjørte vi over ved Halden, og vi endte gjerne opp i Sarpsborg. Men denne filmen er et unntak, forteller Christer Öhrn.
Han var en av mange medlemmer i datidens «Road Vikings» som i senere tid har tatt initiativ til å samle Åmål-raggarne fra 1960-tallet i foreningen «Glory Days», der formålet, som navnet røper, er å mimre om de gamle, gode ungdomsdagene.
Tur til Norge
– Langfredag var en av dagene som vi pleide å reise til Norge. Ett år delte vi imidlertid litt på oss, og sju-åtte biler av de totalt over tjue kjørte nordover til E18 og fulgte den til Oslo – for forandringens skyld. De andre kjørte til Halden som vanlig, minnes Christer Öhrn.
Selv var Öhrn med i en av bilene som dro til Halden. Men en av dem som dro til Oslo, var Lars-Erik Wiss, den gang 32 år gammel, gift, og en av de eldste i raggarklubben. Wiss hadde også investert i noe så luksuriøst som et smalfilm-kamera, som han syntes det kunne være gøy å ta med på turen.
Det er mange glade for i dag.
Unik film
– Jeg hang ut av sidevinduet på min røde og hvite 1955 Ford Custom og filmet litt underveis. Derfor ble ikke kvaliteten veldig bra heller, unnskylder han. Men igjen – det er det i dag ikke så mange som henger seg opp i.
For filmen ble fremkalt og nok vist for gjengen den gang. Så ble den forlagt og aldri funnet, selv om den ble nevnt noen ganger i årene som fulgte. Først i fjor ble den funnet igjen på bunnen av en pappeske der den ikke hørte hjemme.
– Og etter det er det jo ikke grenser for hvor populær den har blitt, ler han.
«Glory Days»-gjengen fikk nemlig digitalisert filmen og lagt den ut på nettet. Der har den blitt fanget opp av mange, spesielt gamle raggare i Sverige, som synes det er stor stas med levende bilder fra en tilværelse som de kjenner seg igjen i. Men også i Norge, der mange også husker kolonnene av store, svenske raggarbiler. Og ikke minst – lokalt langs E18 fra riksgrensen til Oslo, der man får en påminnelse om at mye har skjedd på de siste 48 årene.
Langfredag 1968
For det var på langfredagen i 1968, for øvrig den 12. april, som filmen ble tatt opp.
– Dere skrev først 1967, men filmen viser at dere kjører på høyre side av veien i Sverige, der det ikke ble høyrekjøring før i september det året. Og dere var vel ikke så oppviglerske at dere begynte med høyrekjøring lenge før alle andre, Christer Öhrn?
– Hehe, nei, vi har undersøkt litt mer, og vi bommet først på året, sier han, og innrømmer at det er litt ekstra nostalgisk å se «H»-skiltene langs veien, skilter som ble satt opp ved innføringen av høyrekjøringen og sto i et drøyt års tid for å minne svenskene om å holde seg til høyre.
Filmen viser avreisen fra Åmål, krysset inn på E18 ved det som ser ut til å være Rudsbyn, samt noen gjenkjennelige steder på svensk side som Årjängs travbane, krysset ved kvarnen i Holmedal og en typisk tissepause ved Krontjärn, på gamle E18 få meter før den norske tollstasjonen.
Gjennom Ørje
Videre ser vi kortesjen passere over den gamle kanalbrua i Ørje, et stopp på det legendariske «Løkkaverkstedet» i Hærland og flere steder i Akershus og Oslo på vei mot turens mål, som etter hva Lars-Erik Wiss husker, var lunsj på Frognerseteren.
Et av de mest minneverdige klippene viser velkomsten åmålsraggarne i de sju bilene får på den norske tollstasjonen, der mange har gjenkjent lokale personer på filmen. Både toller Olaf Funderud, lensmann Sverre Lislegaard og lensmannsbetjent Rolf Siljeholt er på plass, og stemningen ser ut til å være svært god.
– Joda, det var svært gemyttlig. Men det var det også, stort sett. De sjekket nok papirer og nykterhet, samt at vi ikke hadde med oss for mye alkohol over. Og der var vi alltid harde på selvjustisen; sjåførene var alltid edru, og vi forsøkte oss ikke på noe tull, sier Wiss.
På Svinesund og Ørje var det heller aldri noe problem. Det var først lenger inn i Norge at man fryktet bråk og slo på stortromma.
Livredd familie
– Det verste vi opplevde var på en annen langfredagstur, til Sarpsborg. Etterhvert hadde det blitt svært mange raggarbiler i kolonnen, kanskje opp mot hundre, og litt inn i Norge stoppet trafikken opp på grunn av at en norsk familie i en VW Boble hadde fått motorstopp. De ble livredde da vi kom og låste dørene. Dermed måtte vi rett og slett bare løfte opp Bobla med familien inni, og bære den ut på siden av veien for å komme forbi. Det ble naturligvis rapportert inn av familien, og da vi kom til Sarpsborg, ventet politiet med skjold og batonger og forventet full krig, ler de to.
På langfredagsturen i 1968 var det lite bråk. Filmen viser full harmoni, både ved «Hjulet» på Mosseveien, der Oslo-raggarne skal ha hatt tradisjon for å møte opp for å prøve å skremme svenske raggare hjem igjen, og nærmere Ingierstrand, der nok en norsk politipatrulje stopper Åmål-ungdommene for å sjekke forholdene. Det vekker åpenbart stor oppsikt blant raggarne at denne patruljen kjører en av ganske få Plymouth politibiler som ble testet ut av norsk politi på slutten av 1960-tallet.
Vekker oppsikt
Vi ser også at følget vekker oppsikt blant lokalbefolkningen i Oslo sentrum. Forståelig nok – den nyeste av raggarbilene var bare seks år gammel, og å se en slik «direktørbil» med revehale i antennen bli rattet av svenske feststemte ungdommer var nok uvant.
– Ja, bilene var det som vakte mest oppsikt. Selv en stor og flott amerikaner var ikke verdt noen ting når den ble ti år gammel i Sverige den gangen, og det var nok å ta av. De gikk med i tur og orden, forteller Öhrn.
Et annet av medlemmene i «Glory Days», Sture Lilja, bekrefter det. Han har et enormt arkiv av bilder og opplysninger om de gamle bilene, og det viser at både den røde og hvite Forden til filmfotograf Wiss og en sort og hvit 1957 Chevrolet ble vraket allerede rett etter påske i 1968. Oppsiktsvekkende nok led en grønn 1955 Imperial også samme skjebne, en av bare 7.840 produserte toppmodeller fra Chrysler-konsernet og en sjelden og staselig bil også den gang.
Misunnelige nordmenn
– Det var nok at vi brukte og skrotet alle disse flotte bilene så hensynsløst som gjorde at noen norske raggare ble litt misunnelige på oss. Men stort sett gikk det bra, så lenge vi holdt oss unna jentene deres. Generelt var det tøffe tak også oss imellom, vi kunne slåss som bare det først på kvelden og hjelpe hverandre å skru på bilene noen timer senere, minnes Christer Öhrn. Som mer enn gjerne mimrer sammen med de andre medlemmene i «Glory Days» om turer både til Norge og mer lokalt i grensetraktene. Til hjelp har «minneforeningen» laget to bøker med bilder fra perioden 1963 til 1973, av både biler og folk, og med mange morsomme historier og opplysninger om hva som skjedde med bilene.
Stor interesse
– Interessen er utrolig stor, og vi må snart trykke opp flere. Også nordmenn ser ut til å synes det er gøy å lese disse historiene og se bilder av alle de fine bilene, forteller Wiss og Öhrn, som peker på til dels utrolige historier: Som den om en direktør-eid 1958 Buick Super Riviera som etter noen få uker i raggarmiljøet blir vraket, bare ti år gammel, på grunn av noe så banalt som en ødelagt automatgirkasse.
60-tallsraggarne i Åmål, som andre steder både i Sverige og Norge, begynner å bli godt voksne. Takket være smalfilmkameraet til Lars-Erik Wiss og Sture Liljas mange hundre stillbilder har de imidlertid et svært godt utgangspunkt for å mimre videre i sin forening «Glory Days». Og at deres mimring både på film og i bokform også gleder andre på begge sider av riksgrensen, synes de er veldig stas.
– Så får det heller være at kvaliteten ikke er helt på topp etter nesten femti år, ler de.
Den unike filmen fra 1968 kan ses på www.grenseland.eu
(Raggarfilm sofa)
Åmål-raggarne fra 1960-tallet er blitt voksne, men har både film og bilder å mimre fra. Bildene er blitt til to bøker, og filmen fra Norge-turen i 1968 sprer seg som ild i tørt gress på internett, fastslår Lars-Erik Wiss (t.v.) og Christer Öhrn.
(Raggarfilm MC)
Etter ungdomstiden på 1960- og 1970-tallet har det ikke blitt mer amerikanske biler på Christer Öhrn. Men han koser seg fremdeles på asfalten når han kan, nå med en trehjuls-konvertert Honda Gold Wing Aspencade, sammen med kona Lillan Sparre-Enger Öhrn, opprinnelig fra Mysen.
(Raggarfilm Funderud)
Toller Olaf Funderud er blant dem som tok imot følget med syv svenske raggarbiler på tollstasjonen ved Ørje denne aprildagen i 1968. (Foto fra Lars-Erik Wiss’ film).
Ordensmakten var varslet og på plass ved tollstasjonen for å ta imot svenskene. Men stemningen er god, og den legendariske Ørje-lensmannen Sverre Lislegaard tar vel imot turistene. (Foto fra Lars-Erik Wiss’ film).
Ting forandrer seg på 50 år, og det er nok grunnen til at filmen har blitt så populær på nettet. Dette partiet fra kanalbrua på vei ut av Ørje har ikke sett slik ut siden 1980-tallet, og filmen viser også at trafikken var ganske annerledes den gangen. (Foto fra Lars-Erik Wiss’ film).
Pause ved travbanen i Årjäng tidlig på formiddagen 12. april 1968. Langfredagen skulle denne gangen tilbringes i Oslo for en gjeng raggare i sju raggarbiler fra Åmål. (Foto: Sture Lilja).