Overskriften var et slagord og varemerke for bedriften som utgjorde nabolaget til Murgården og mine foreldres bygg i Ørje sentrum.
Eilif Mosbæk, tekst
Når Louis Herrød og hans stab startet forberedelser til julefeiring, var intet overlatt til slump og tilfeldigheter. Fedevarehandleren* selv overlot sengebenken til sitt eget liv alle hverdager klokka 5. Dager skal ikke soves bort. Og slett ikke nå innunder jul.
Pølsemaker
Mangt skal forberedes før prinsipale innfinner seg. Den gode broder Ragnvald var selv en morgenfugl og punktlig klokka 6 trakk han i sitt pølsemakerforkle i forretningens underetasje. Kollegene Ivar Langsrud, Olaf Nordengen og Vadek (Wladyslaw) Klata en halv time senere.
I de to avdelingene i butikketasjen seilte fruene Utgaard, Jensen, Spernes, Heyerdahl og hva de nå het alle sammen – inn i nystriglet hvitkledd eleganse. Klokka hadde passert 8.
Kolonialavdelingen var adskilt fra disken med slaktevarer av en glassinnfattet svingdør. Fruene rullerte i betjeningen av de to avdelingene. Med vannkjemmet, tynt sort tversoverstrøket hår over brillebehengt, smilende åsyn roterte kremmeren selv med tusen gjøremål. Før hele seansen startet opp, hadde han tømt et solid Briar-pipehode med velduftende tobakk merket Navycut. Den grå-blå røykdisen lå knapt synlig tilbake før alle hadde innfunnet seg. Nå startet første etappe i butikken.
Julemotiver
Utstillingsmateriell med julemotiver, ikke overlesset, men stramt og smakfullt, utarbeidet av profesjonelle reklamefolk, fant sine sedvanlige plasser i utstillingsvinduer, under tak og blant varer i hyllene. Unektelig, hele innrammingen ga forhåpningsfulle indikasjoner. Med det hele på plass, gled Louis selv inn i dekorasjonene og plasserte prikken over i’en: Akantuslignende figurer på trefjøler som omkranset den gotiske skrevne vignetten
Med Tradisjon og Kvalitet
Klokka var halv ni. Rullegardinene i utgangsdøra kan heves og døra låses opp.
Ikke mindre travelt i kjelleretasjen. Arbeidsfordeling skal finne sted. Klokka 7.30 er første kunde ventet til slakteriet.
Med hest og vogn fra nærliggende gård ville en solid utgave av arten svin bringes til avlivning og disseksjon. De holdt ofte sine 115–120 kilo. Slakteriet befinner seg et femtitalls meter bak forretningsbygget, skjermet fra gatemiljøet. Ragnvald, som ved en tragisk ulykke i unge dager hadde mistet fot og legg på et bein, tok helst plass i pølsemakeriet.
Potetskreller
Som såkalt potetskreller hadde han tatt hyre på Stavangerfjord. De «skrellet» seg over Dammen, som det het. New York lokket med sin eventyrglans og sine skyskrapere. Under et opphold på dekk hadde Ragnvald trådd oppi en kveil av fortøyningswirer. Denne var med ett i bevegelse og fanget beinet hans. Desperat forsøkte han å trekke wiren av beinet, men rakk så vidt å få den under kneet før den strammet.
Med fot- og leggprotese var arbeid på 1930-tallet alt annet enn enkelt å oppdrive. Hos broren fikk han jobb og skjøttet med bravur all bearbeiding av slaktedyr opp gjennom årene. Resten av livet hadde han tilbakevendende ubehag og smerter som følge av hendelsen til sjøs. Ofte falt derfor jobben i slaktebua på Olaf og Ivar. Her var slaktemaske og stikk- og parteringskniver i rutinerte hender.
Effektiv slakt
Om det nå var relativt kort tid for min egen avgang til Kilebu skole, var forestående hendelse en uimotståelig fristelse for eget vedkommende, men også for kompisene i nabolaget. På tilbørlig avstand fulgte vi seansen, lett trippende i snø og kulde.
Høysleden var ofte transportmiddelet. På denne en solid sprinkelkasse hvor en velgjødd utgave gris med plirende øyne stirret mistenksomt omkring seg. Alt forløp i ro til en av slakterne, sammen med bonden, åpnet kasse-enden, lirket et tau om halsen på grisen og trakk den ut. Nå startet spetaklet. Et høyt skrik avslørte at skepsisen var avløst av skrekk.
De to karene viste ingen barmhjertighet, satte slaktemaska på plass, utløste skuddet, og en skjelvende koloss gikk i betong-gulvet. Hendelsesforløpet hadde tatt kun sekunder. For karene var det daglig rutine.
Om det var avsky for handlemåten eller en viss beundring for håndverket skal være usagt. En viss kribling i skrotten kunne registreres etter hvert som vi trakk oss bort i vinterkulda og mørket. Slakterne var nå så vidt vi forsto i ferd med å ta vare på blodet etter presisjonstikket med en stilett i halsregionen på dyret. Blodet skulle også tas vare på og transformeres til noe som for mange var en glovarm og smakrik introduksjon til julefeiring: Blodklubb!
Kilebu skole
Prosedyren som nå fulgte, foregikk uten guttegjengens overvåking. Skolestua ventet med lun varme fra en etasjeovn i det ene hjørnet og en velfylt kasse med bjørkeved. Morakniven, ett av våre verktøy, sto plantet i oppslått kasselokk og ventet på første blyant til spissing. Året – cirka 1950.
Åstedet for slakteprosessen, som vi nyss hadde forlatt, skjulte heller ingen hemmeligheter for oss. Vi hadde sett dyktige håndverkere i sving flere dager i disse førjulsukene. Dessuten besto skolegangen av kun tre ukedager. Det var romslig med fritid. Vi alternerte i skoledagene med de eldre årsklassene. Det ene året mandag-onsdag-fredag, det neste tirsdag-torsdag-lørdag.
Lørdag var på den tid både skole- og arbeidsdag. Dampfløyta på Braarudviken Sag & Høvleri nådde ut til hele sentrumsområdet og forkynte at nå var klokka ett.
Grundig prosess
Om vi vender tilbake til våre snusforbrukere Olaf og Ivar, de var begge dugelig innsauset av materien, startet nå et arbeid som i ordets rette mening kunne kalles en rengjøringsoperasjon. Prosessen startet med at «majesteten»ble anbrakt på en lem lagt over to bukker. Den ble «skølla» (skåldet) med kokende vann og nøye rengjort for bust. Deretter heist opp mot taket ved hjelp av en talje, med trynet ned. Liket var nå, man våger knapt å si det, et praktfullt skue. Gullende rent og nesten hvitt, dinglende i sin fettspekkede eleganse.
Lynende skarpe kniver svingtes med kirurgens presisjon til grovpartering av offeret. Hvis en av dem rent tilfeldig skrenset et bein eller knoke, med påfølgende besvergelse, skottet den andre over med et megetsigende blikk. Sjargongen yrkesfolk imellom gjorde seg også her gjeldende.
Mens ulike deler av grisen ble ekspedert over i forskjellige transportredskaper og baljer, hadde de to gjenværende i kjellerlokalet fått tildelt ytre og indre organer til finbearbeiding, utført av butikkbetjeningen. En grundig rengjøring sto for tur. Hjerte, lever, nyrer, lunger, tarmer, hode og labber ble lagt i sodavann. I motsetning til husmødrene i bygda hadde Herrød i etterkrigsårene fått installert kjølelager.
Moderne kjøling
Saltdunken ble menigmanns konserveringssted for kjøttet. Hos Herrøds ble mangt og meget som ellers ville ha blitt saltet ned, fraktet veien til kjøttkroker på kjøla. Et av butikkens varemerker og fortrinn var likevel ferskvaredisken. Febrilsk ble det arbeidet med rengjøring av tarmer og tilberedning av farse. Både til pølser og kjøttdeig. En duft fra kokekjeler og stekepanner bredde seg ut i bakgårdsrommet, og de mest vågale av oss dristet seg til å spørre om en smakebit av nykokt wienerpølse.
To steder i vår verden hvor en kulinarisk himmel åpnet seg, var her i pølsemakeriet og ved en ervervet 50-øring, en nytrukket wiener med sennep, i papir fra Magnæs kioskluke lenger nede i gata. Ketchup var kun et fremmedord som gled inn i dagligtalen 5–10 år senere.
Nå sprang våre tidligere nevnte fruer som skytler i veven etasjene imellom. Utover formiddagen fyltes baljer med nystekte leverkaker, blodpudding, lungemos og rommelige farsebakker. Oppskåret pålegg av tunge og skinke blandet seg i tilbudet med stekeflesk, karbonadedeig og ulike pølsesorter. Disken fyltes opp og avtok i takt med antall kunder. Vår merkantile matador var et eneste velværets smil, der han støttet opp i salget med velmenende råd og vink. Akkompagnert av summende stemmer, rasling i innpakningspapir og klirring av sleiver og klyper i porselenskjørel.
Strykende salg
Kassa-apparatets pling! signaliserte høylytt og hyppig at det knapt nok holdt tritt med innslagene.
For manges vedkommende på den tida var også større parter av oppstykkede dyr et alternativ. Det falt seg billigere å kjøpe en halv eller kvart gris. Dyktige husmødres parteringsteknikk lå absolutt ikke tilbake for proffene hos Herrød. Forskjellen besto ofte i manglende mulighet for ivaretakelse av produktene. Kjøleskap og fryseboks ble allemannseie først noen år senere.
Noe ble avhjulpet ved opprettelse av to privatdrevne fryserier på Ørje. Ett i sentrum og ett på Moen.
Sylte og labber
En ekstra omsorg så ut til å finne sted hos våre slaktende venner i omgang med grisehode og labber. Her kom årelang erfaring og kunnskap til sin rett. Ved utplukking av alle spiselige deler av det kokte grisehodet, vel emballert i svor, surret, presset og nedlagt i saltlake, sto en bygdenorsk delikatesse på vent: Julesylte. Det var ikke alle pølsemakere gitt å komponere den rette sammensettingen av kjøtt, flesk og krydder til en velsmakende godbit.
Gjensto gjorde nå kun griseføttene, og for noen entusiasters vedkommende også griserompa. En god omgang i saltlaken, og premieren på smaken av jul kunne finne sted. Hvis nå ikke allerede de første medisterkakene, i rundhåndet selskap med årets Kerrs Pink og surkål, var plassert til prøvesmaking foran forventningsfulle familiemedlemmer. Julemåltidene var vesentlige samlingspunkter som brakte etterlengtet næringsinntak i etterkrigsårene.
Hanna på Lies
Nostalgibildet kan ytterligere forsterkes ved observasjon av en ferm, tynnkledd og hvit skikkelse, iført kokkelue i god driv gjennom snødekt gate, med handlekurv fra Lies hotell for å foreta dagens innkjøp. Hanna Lintho hadde sine allierte i konstant søken etter gode råvarer.
* Fedevarer er betegnelsen på handelsvarer med et stort fettinnhold. Landbruksvarer som blant annet flesk, skinker, pølser og smør, men også talg, lys, tran, tjære, terpentin, oljer, harpiks og alt det som inneholder dyriske eller vegetabilske fettstoffer.
Fotos innlevert av datteren Drude Herrød til Fotohistorisk forum.